Vi sitter ute. En lystig gjeng med hver vår pils i hånden. Prater om alt og ingen ting. Venner jeg har fra jobben, fra skolen, noen er venners venner. Ingen av disse er mine barndoms venner. Ingen kjenner hele meg. men jeg har det hyggelig. Liker at folk ikke vet min historie.

Så kommer spørsmålet. Det måtte komme. Det gjør det alltid. Før eller senere.

Du ser på meg med nysjerrigheten lysende ut av øynene dine. Du begynner forsiktig, før spørsmålene kommer farende. Kanskje er det ølen som har fått deg til å tørre. Jeg vet du har sett det tidligere. Jeg vet hva som skjer hvis jeg unngår å svare.

Det tar meg ikke mer en et par sekunder å samle meg. Jeg ler. jo nå skal du høre her. jeg forteller. Lager eventyr. Jeg har alles oppmerksomhet. Du, og de andre følger nøye med. Det er nesten komisk. Dere ser ut som små barn som venter i spenning. Jeg kan fortelle nesten hva som helst. jeg har stor overbevisning. Dere tror dere kjenenr meg, og går på det meste. Nesten skremmende. Jeg spøker og ler, forteller hvor klønete jeg var, hvor komisk situasjonen var, hvor mye komisk som skjedde etter noen drinker etc.  En morsom historie. Et morsomt eventyr. Vi ler alle sammen. Løfter ølene våre og skåler. Skåler for våre, og andres små dumheter. Latteren sitter løst. En ny mosom historie er i gang. Denne gangen er det ikke jeg som er fortelleren.

Hva vil skje når dere ser de andre arrene? Hjernen jobber.

Jeg puster lettet ut. Denne gangen gikk det greit. Men så ser jeg deg. Du følger ikke med på historien du heller. Du titter granskene på meg. Jeg blir utilpass, unskylder meg og går ut for å ta en røyk. Nikotinen lenge leve! Alle ler. men ikke du. Du blir med ut.  Ser på meg med det granskene blikket igjen, mens jeg tenner sigaretten.
Jeg vet hva som kommer, og banner inne i meg. "Det var ikke helt sånn det hadde skjedd forrige gang du fortalte..?"

Faen.  Jeg presser frem et smil. Hjernen løper løpsk. Ny historie i annmarsj. "Nehei? Nå skal du høre her.."
ja, da var vi på’n igjen..

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt på bussen på vei hjem i dag. En liten gutt satt sammen med moren sin rett forran meg. Gutten hadde gips oppover den ene armen og satt nøye å studerte den. Etter en stund så han på meg. "Se, jeg har brukket armen! Jeg falt av dumpen også så det knekk!" Jeg måtte nesten smile litt der jeg satt, for større entusiasme over et brudd skal man lete lenge etter. Vi ble sittene å småprate, og jeg fikk lov å beundre gipsen hans. Han fortalte historien mange ganger, og jeg Oh’et og Åh’et hver gang for å understreke hvor en tøff liten gutt han var. Etter mye småprating kom han med et uventet spørsmål, "Har du brukket noe noen gang??"

Jeg ble sittene stille visste ikke hva jeg skulle svare. om jeg hadde brukket noe?
Jeg er ung, forholdsvis ung uten å være barn eller ungdom. De siste årene har jeg ligget, hm…aner ikke hvir mange uker på sykehus, Brukket krageben, ribben, armer, knust kjeveben ødelagt  ditt og ødelagt datt.
Jeg smilte trist og ristet forsiktig på hodet.
                              
Klokken var 08.15 og jeg hadde servert dagens første løgn. Hvor mange det ble? Jeg har mistet tellingen…

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende