Jeg ser deg komme mot meg. Du er langt unna, men alt ved deg er brent inn i minnet mitt for alltid så jeg kjenner deg igjen på lang avstand. Føler ditt nærvær. Du ser ikke meg. Luften er klam og står som stille. Det hadde jeg trodd tiden gjorde og hadde det ikke vært for tikkingen fra armbåndsuret mitt.
Jeg ser meg rundt. Hvor kan jeg gå? Jeg orker ikke se deg. Kjenner panikken stige og svetten renne. Jeg har store solbriller. Ikke at jeg tror det hindrer deg fra å se meg. det hindrer andre fra å se panikken som står skrevet i øynene mine.

Du vinker lett til en mann i en bil. Går mot bilen. Dere prater. Prater og ler. Jeg sitter rolig på benken. Rolig på utsiden, kaos på innsiden. Jeg lar håret falle ned i ansiktet. Prøver å gjøre meg usynlig. Det er mørkere en det skal være. Det er øynene og.
Jeg hører at du ler. Gud hvor jeg hater den latteren! Jeg ber stille om at du skal dra. Jeg tør ikke reise meg, vil ikke bli sett.

Du går rundt bilen, setter deg i pasasjersetet. Solbrillene drar du galant opp på hodet. Du ruler ned vinduet og blunker til en tilfeldig dame. Jeg grøsser.
Dere kjører av gårde. Jeg kan høre latteren din lenge etter at du har dratt. Jeg løper mot trærne. Kaster opp. igjen og igjen. setter meg intill en stamme. Først da tør jeg puste lettet ut.

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende