Du så på meg med spente øyne. "Så, hva sier du? Du og jeg. Alene i et varmt og deilig land. Du med sommerkjole og jeg med tynne bukser. Høres ikke det deilig ut?" Jeg smilte litt usikkert. Jo da. Sol, sommer og ferie. Det høres ikke verst ut det. Kunne vel egentlig trengt en ferie. Jeg smilte igjen. Litt mer entusiastisk denne gangen. "Bade! Vi kan være på stranden hver dag! Sole oss, spille volleyball, bade. Kose oss. Sammen!"
Smile mitt stivnet. Bade ja. Stranden hele dagen. Det gikk et lite grøss nedover ryggen min.
Du fortsatte. Ville ikke slutte å snakke om den jævla stranden. Jeg så ned. Klarte ikke å holde det dumme smilet på plass. Jeg ville skrike. Få deg til å slutte å snakke. Skjønner du ikke? Skjønner du ikke at jeg ikke kan sprade rundt på stranden å føle meg komfortabel? Jeg er merket. Merket av de som den gang mente de eide meg. Jeg har stygge arr på armer, ben og rygg. For noen ser det kanskje bare ut som tilfeldige arr. Forferdelig stygge, men dog tilfeldige. Men ikke for alle. Det hender sjelden jeg møter på folk som forstår. Som ser en ekstra gang og gir meg blikket. De vet, og jeg vet at de vet.  Så hvorfor kan ikke du forstå? Hvorfor kan ikke du forstå at jeg ikke vil tilbringe to uker på en strand?

Jeg så inn i dine naive øyne med mine mørke. "jeg vil ikke på ferie" sa jeg bryskt. "Gledesdreper.." mumlet han med en såret stemme mens han gikk mot døren.

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker deg. Du vet hvor godt jeg liker deg. Men du kjenner meg ikke.
Du ble irritert i går. Jeg så det på deg. Men jeg kan ikke fortelle mer, for jeg vet at du ikke vil høre. Ikke egentlig. Så da tier jeg. Legger på en liten latter og smiler.
Du så skeptisk på meg og ristet på hodet. Jeg skrek inne i meg. Jeg vil fortelle! Jeg kan ikke.. Jeg vet ikke hvordan du vil reagere. Sannsynligvis som de andre. Du sier du forstår, så forsvinner du ut av livet mitt. Jeg liker deg for godt til å la det skje. Vil ikke miste deg. Så hva gjør jeg? Jeg overser ditt skeptiske blikk, din oppgitte tone. Ler, smiler. Gjør alt jeg kan for å dempe skrikene og boblene inne i meg.
 Denne gangen skal jeg ikke la min fortid ødelegge…

Vurdert til: av 53 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kom over en gammel kasse i dag. En gammel kasse fylt med gamle minner.  Jeg husker den godt, mørk og vakker på samme tid. det var her jeg la alle mine gamle skriblerier. Gamle dagbøker.

Jeg satt meg ned på det støvete gulvet. Rommet var halvmørkt, jeg kunne så vidt skimte den ujevne barneskriften min. Mine drømmer. Det er der de står skrevet. Mine håp, mine drømmer. Mine barnslige ønsker. Hva jeg skulle bli, skulle gjøre når jeg en gang ble voksen. Har alt jeg en gang drømte og håpet på som barn blitt oppfylt? Jeg kan ikke en gang huske disse drømmene. Det virker så lenge siden. Min naive tro på at alt skull ebli rosenrødt.

Jeg studerte de forsiktig, en etter en. Tok varsomt i hver enkelt, som om de var laget av glass.

Jeg leste. Side opp og side ned. Jeg kom til den siste boken, den siste siden.

"Jeg kan ikke vente til jeg blir stor!"

Jeg satt der i mørket. Presset min gamle dagbok inntil meg. Hodet med tusen tanker. Gamle drømmer,

Naive drømmer, kan du komme tilbake?

Vurdert til: av 52 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter ute. En lystig gjeng med hver vår pils i hånden. Prater om alt og ingen ting. Venner jeg har fra jobben, fra skolen, noen er venners venner. Ingen av disse er mine barndoms venner. Ingen kjenner hele meg. men jeg har det hyggelig. Liker at folk ikke vet min historie.

Så kommer spørsmålet. Det måtte komme. Det gjør det alltid. Før eller senere.

Du ser på meg med nysjerrigheten lysende ut av øynene dine. Du begynner forsiktig, før spørsmålene kommer farende. Kanskje er det ølen som har fått deg til å tørre. Jeg vet du har sett det tidligere. Jeg vet hva som skjer hvis jeg unngår å svare.

Det tar meg ikke mer en et par sekunder å samle meg. Jeg ler. jo nå skal du høre her. jeg forteller. Lager eventyr. Jeg har alles oppmerksomhet. Du, og de andre følger nøye med. Det er nesten komisk. Dere ser ut som små barn som venter i spenning. Jeg kan fortelle nesten hva som helst. jeg har stor overbevisning. Dere tror dere kjenenr meg, og går på det meste. Nesten skremmende. Jeg spøker og ler, forteller hvor klønete jeg var, hvor komisk situasjonen var, hvor mye komisk som skjedde etter noen drinker etc.  En morsom historie. Et morsomt eventyr. Vi ler alle sammen. Løfter ølene våre og skåler. Skåler for våre, og andres små dumheter. Latteren sitter løst. En ny mosom historie er i gang. Denne gangen er det ikke jeg som er fortelleren.

Hva vil skje når dere ser de andre arrene? Hjernen jobber.

Jeg puster lettet ut. Denne gangen gikk det greit. Men så ser jeg deg. Du følger ikke med på historien du heller. Du titter granskene på meg. Jeg blir utilpass, unskylder meg og går ut for å ta en røyk. Nikotinen lenge leve! Alle ler. men ikke du. Du blir med ut.  Ser på meg med det granskene blikket igjen, mens jeg tenner sigaretten.
Jeg vet hva som kommer, og banner inne i meg. "Det var ikke helt sånn det hadde skjedd forrige gang du fortalte..?"

Faen.  Jeg presser frem et smil. Hjernen løper løpsk. Ny historie i annmarsj. "Nehei? Nå skal du høre her.."
ja, da var vi på’n igjen..

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser deg komme mot meg. Du er langt unna, men alt ved deg er brent inn i minnet mitt for alltid så jeg kjenner deg igjen på lang avstand. Føler ditt nærvær. Du ser ikke meg. Luften er klam og står som stille. Det hadde jeg trodd tiden gjorde og hadde det ikke vært for tikkingen fra armbåndsuret mitt.
Jeg ser meg rundt. Hvor kan jeg gå? Jeg orker ikke se deg. Kjenner panikken stige og svetten renne. Jeg har store solbriller. Ikke at jeg tror det hindrer deg fra å se meg. det hindrer andre fra å se panikken som står skrevet i øynene mine.

Du vinker lett til en mann i en bil. Går mot bilen. Dere prater. Prater og ler. Jeg sitter rolig på benken. Rolig på utsiden, kaos på innsiden. Jeg lar håret falle ned i ansiktet. Prøver å gjøre meg usynlig. Det er mørkere en det skal være. Det er øynene og.
Jeg hører at du ler. Gud hvor jeg hater den latteren! Jeg ber stille om at du skal dra. Jeg tør ikke reise meg, vil ikke bli sett.

Du går rundt bilen, setter deg i pasasjersetet. Solbrillene drar du galant opp på hodet. Du ruler ned vinduet og blunker til en tilfeldig dame. Jeg grøsser.
Dere kjører av gårde. Jeg kan høre latteren din lenge etter at du har dratt. Jeg løper mot trærne. Kaster opp. igjen og igjen. setter meg intill en stamme. Først da tør jeg puste lettet ut.

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 46 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt på bussen på vei hjem i dag. En liten gutt satt sammen med moren sin rett forran meg. Gutten hadde gips oppover den ene armen og satt nøye å studerte den. Etter en stund så han på meg. "Se, jeg har brukket armen! Jeg falt av dumpen også så det knekk!" Jeg måtte nesten smile litt der jeg satt, for større entusiasme over et brudd skal man lete lenge etter. Vi ble sittene å småprate, og jeg fikk lov å beundre gipsen hans. Han fortalte historien mange ganger, og jeg Oh’et og Åh’et hver gang for å understreke hvor en tøff liten gutt han var. Etter mye småprating kom han med et uventet spørsmål, "Har du brukket noe noen gang??"

Jeg ble sittene stille visste ikke hva jeg skulle svare. om jeg hadde brukket noe?
Jeg er ung, forholdsvis ung uten å være barn eller ungdom. De siste årene har jeg ligget, hm…aner ikke hvir mange uker på sykehus, Brukket krageben, ribben, armer, knust kjeveben ødelagt  ditt og ødelagt datt.
Jeg smilte trist og ristet forsiktig på hodet.
                              
Klokken var 08.15 og jeg hadde servert dagens første løgn. Hvor mange det ble? Jeg har mistet tellingen…

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde en bra dag. En av de beste, Hadde masse energi. Jeg møtte noen venner. Koste meg, var glad. For en gang skyld var jeg glad! Jeg dro hjem, ville bruke energien min på noe fornuftig.
Hjemme satt jeg på disco musikk. Danset, sang høyt og ryddet. For en dag! Pent vær, sol, og en glad vo_7!
Leiligheten var strøken så jeg bega meg på kjøkkenskapene. Tok ut alt, skrubbet hyllene. Det gikk som en lek! Så ringte tlf. Ukjent nr. Skal jeg ta den? Tør jeg? Ja. Jeg tar sjansen. Svarer forsiktig. "Hallo?"

Dumt. Dumt, dumt, dumt! Hvorfor kan ikke folk la meg være i fred? En ting er å bli trakassert av de jævlene som begynte det hele. Mennå, nå baller det på seg. En prest. En jævla prest! En jævla prest ringer for å frelse meg. Jeg takker pent nei, er ikke interessert, Legger på, han ringer igjen. Jeg forklarer at jeg ikke er interesert og at jeg ikke vil at han skal ringe meg mer.  Det gjør han. Igjen og ogjen og igjen.
Det begynner hyggelig. han vil hjelpe. Legger igjen beskjeder med navn, nr, kirke etc. Han vil ha meg med i en bibelgruppe. Han vil be for meg. Jeg vil ikke.
Så blir meldingene krassere. Jeg må vende meg til Gud. Jeg må tro!
Jeg fortsetter å ignorere.
Han blir hissig. Sier jeg har godt av alt som har skjedd meg. Sier jeg har skyld i det selv siden jeg ikke tror. Jeg har vendt meg mot Gud, dette er min straff. Jeg skal for alltid leve i helvete. Mitt eget personlige helvete.

Jeg sitter der. Alene med tlf i hånden. Klarer ikke snakke. Tårene triller. Stuebordet er fullt av vaser og krokker. Jeg vet de vil bli stående der en god stund. Urørt.

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du så på meg. Unaturlig lenge. "Har ikke jeg sett deg før?" Jeg kjente pulsen stige. Jeg ble brydd, så ned på skoene mine. De nye skoene som jeg var så stolt av. Jeg svarte unnvikende. Ville ikke innrømme at det sannsynligvis stemte, men så er det dette med å lyve da. Jeg hater å lyve, men jeg gjør det hele tiden. har ikke noe valg hvis jeg vil prøve å leve normalt.
Du fortsatte å stirre på meg. Jeg kjente svetten piple fram i pannen. jeg var våt på ryggen, på brystet. Ville ikke høre. Ville ikke høre nedlatelsen i stemmen din når du fant ut hvor du hadde sett meg. Jeg kjennte blikket ditt brenne meg i nakken. Ikke kom på hvor du har meg fra, ikke kom på hvor!
Trikken beveget på seg. Litt nærmere målet. Snart ute. Der, jeg kunne se stasjonen. Kjente pulsen synke. "Jeg vet hvor jeg har deg fra!"  Pulsen steg. Svetten rant. Trikken stoppet. Jeg braste ut. Luft, luft! Løp fra stasjonen. Anpusten og svett. Skoene mine var ikke lenger så fine, var ikke lenger så behaglige. Situasjonen var ikke behaglig.
Jeg fant meg en benk. Tok opp en røyk. Jeg som aldri røyker! Bortsett fra når jeg blir redd. Eller stresset. Det har vært ofte i det siste. Litt for ofte..
Når vil ting bli normalt??

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt der. Helt alene. Så på alle menneskene, oppslukt i mine egene tanker da jeg så deg. Du kom som ut fra ingen steder, med bestemte skritt i min rettning. Du smilte til meg. Jeg ble forskrekket. hadde ikke regnet med at noen skulle komme og forstyrre mine dystre tanker. Du så spørrende ut, smilte og spurte igjen og du kunne sitte. Jeg nikket. Sånn satt vi. Lenge. Først syns jeg stillheten var plagsom, men etter hvert gikk den pinlige stillheten over i ro. Behagelig ro. Det var deilig å sitte sånn med en smilende mann ved min side. Han stillte ingen krav, han bare var der. Etter en lang stund så han på meg. "hvordan har du det?" spurte han forsiktig. Jeg kunne kjenne hans intense blikk snike seg langt forbi masken min, inn forbi øynene, først en tur innom hjernen så hjertet. Jeg følte meg naken, blottet. jeg åpnet munnen, men det kom ingen lyd. Jeg klarte ikke svare. bare så på ham. Han smilte forsiktig igjen, "Du trenger ikke svare, jeg forstår".
Sånn satt vi. Helt stille. Lenge.
Det ble mørkt. Vi gikk hvert til vårt.

Heaven sendt?

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende